tirsdag 11. mars 2014

Ingrid

Av Morten Solheim


Ingrid rødmet hver gang jeg møtte henne. Hver gang jeg åpnet porten når det var sommer, eller døra dersom det var vinter, kom hun sigende langs gjerdet eller veggen. Hun smilte og rødmet, så løp hun av sted. Og jeg åpnet en port eller en dør ofte. Hver dag gjorde jeg det. Ja, flere ganger om dagen. Og jeg overvar den samme reaksjonen hver gang. Ingrid rødmet og løp av sted. Enkelte ganger, om jeg kom inn i et rom uten rømningsvei, smilte hun og forsvant bak en pute eller under en stol. 

Hver gang, alle disse møtene alle disse dagene, kom hun også tilbake igjen. Den samme prosedyren gjentok seg. Smilet, rødmingen, løpingen, tilbakekomsten. Jeg likte det, og jeg tror Ingrid likte det. Vi hadde et bånd. ”Hun er nok litt forelsket i deg”, sa mine medarbeidere. Ingrid. Fire år. Forelsket i barnehagens styrer. Kanskje. Neppe. 

Etter rødmingen, løpingen, smilingen og tilbakekomsten begynte vi å prate. Vi pratet mye, Ingrid og jeg. Og vi lekte. Noen ganger pratet vi ikke, vi bare lekte eller bare var der, Noen ganger lekte vi ikke, men pratet i stedet. Og alltid var det flere rundt oss. 

Kan et voksent menneske være venn med et barn? Det vet jeg ikke. Jeg tror egentlig ikke det, all den tid relasjonens asymmetri er så påtakelig. Men at to mennesker uansett alder kan la seg glede av den andres selskap, det bare tror jeg ikke – det har jeg erfart. Ingrid var en fireåring jeg hadde stor glede av å dele tiden min med. Den lille prosedyren var forutsigbar. Hun stolte på meg, og jeg på henne. Vi delte alltid noe. Et felles tredje kanskje, som Skjervheim snakker om. Ja, Skjervheim går faktisk så langt som å si at kun mellom det nyforelskede par, eller mellom mor og barn, er relasjonen så sterk at den kan opprettholdes uten at man deler noe utover relasjonen. 

Jeg har det slik med en rekke venner. Vi må ha noe å være sammen om, et felles tredje. Relasjonen i seg selv er ikke tilstrekkelig, men det vi holder på med, det vi snakker om eller gjør, det opprettholder relasjonen og styrker den. Når det gjelder Ingrid, og et knippe andre barn jeg har møtt, er jeg imidlertid fristet til å trekke Skjervheims tese i tvil. Var ikke relasjonen mellom Ingrid og meg sterk nok til å holdes i hevd uten at vi delte et felles tredje? Noen ganger virket det i alle fall slik. Etter hilseprosedyren hendte det ofte at det neste vi gjorde kun handlet om gleden ved hverandres nærvær. 

Gleden ved hverandres nærvær. Jeg tror det smitter. Jeg tror at to mennesker som gleder seg over hverandres nærvær tiltrekker seg flere mennesker. Flere mennesker som har lyst il å være et sted hvor noen har det bra. Det kan selvsagt høres overfladisk ut, men jeg velger å anse det som et dypt livsfilosofisk anliggende. Selv har jeg noen venner, gjerne par, som jeg foretrekker å være sammen med av den grunn at relasjonen dem i mellom utstråler en gjensidig godhet og glede. 

Med det ovennevnte bakteppet er det derfor litt vemodig å helle den nødvendige malurten i begeret. Den relasjonen jeg hadde med Ingrid, uansett hvor idyllisk og god den kan se ut i et retrospektiv, var aldri likeverdig. En dag skjedde det noe som vippet den skjøre relasjonen vår fullstendig av pinnen. For meg ble det en skjellsettende opplevelse. For Ingrid tror jeg den dagen jeg nå skal fortelle om, innebar intet mindre enn et personlig sammenbrudd. 

Jeg husker ikke hele hendelsesforløpet, men det var omtrent som følger. Jeg var en stresset førskolelærer som knapt hadde hodet over vannet. Rundt meg hoppet fem, seks relativt høylytte barn. La oss si de lekte apekatter, for det er slik det minnes. De stod på bordene, hang i lampene og skrenset på linoleumen. Ingrid var rød i kinna. Ikke fordi hun rødmet, men fordi hun var opprømt. Hun hadde den høyeste stemmen av alle apekattene og hun ville ha selvsagt ha med meg på leken. For henne var jeg antakelig den største apekatten i rommet. En diger bavian. Hun hoppet på meg, dro i meg, dyttet meg, lo av meg og brukte alle tenkelige midler for å få forvandlingen til å finne sted. 

Dessverre ville jeg ikke være apekatt denne dagen. Jeg var kun en stresset og bekymret styrer. Til slutt kokte det over, og forvandlingen var et faktum likevel. Jeg ble en bavian, men antakelig ikke av den typen Ingrid hadde ønsket seg. ”Ingrid!”, sa jeg, med litt høyere og mer bestemt stemme enn jeg vanligvis brukte mot henne. Så raknet det. 

I ettertid er det lett å se hvorfor. Jeg hadde sagt navnet til Ingrid med en kraft og et toneleie hun aldri før hadde hørt. Kontrakten mellom oss var brutt og Ingrid var utrøstelig. Hun styrtet ut av rommet, med et par bekymrede omsorgspersoner på slep. Hun hulket sine bitre tårer med en stemme som traff meg med en voldsom styrke. Og jeg fikk ikke nærme meg henne. Vår relasjons asymmetri var manifestert. Kontrakten var brutt. 

Det tok litt tid å bygge opp relasjonen med Ingrid igjen, og jeg tror i grunn ikke at den noen gang ble den samme. Kanskje gjorde den det. Kanskje var situasjonen som oppstod mer voldsom for meg enn for henne. 

Og de er voldsomme disse møtene, dag ut og dag inn, i dette lille samfunnet som heter barnehage. Når jeg ser tilbake på disse møtene tenker jeg at som ansatt i en barnehage balanserer man på en knivsegg mellom to fallgruver hver gang man inngår i en relasjon med et barn. På den ene siden er idylliseringen, på den andre siden avstumpetheten. 

Jeg kan velge å omtale min relasjon med Ingrid som unik og god, eller jeg kan omtale den med en kjølig distanse. Mellomtingen, se, den bærer også fort preg av en kjølig distanse. 

Asymmetrien, som mange før meg har skrevet om, er preget av at jeg har makten, ikke Ingrid. Likevel følte jeg avmakt den dagen jeg uforvarende sørget for at hun løp vekk fra meg oppløst i tårer. Møtet med Ingrid betød noe for meg, tross asymmetrien. Men makten og det tilhørende ansvaret lå hos meg. 

Så, kan en barnehagestyrer og en fireåring faktisk være venner? Antakelig aldri. Vil jeg likevel fortsette å trekke Skjervheims tese i tvil? Alltid. 


3 kommentarer: