onsdag 19. mars 2014

Velmente handlinger

Av Morten Solheim



Robert og Kristoffer var to. Sammen med Sander var de tre. De foretrakk å være to. Når de var to kunne de ta med den store boksen med Lego og fordype seg i timevis. De skapte verdener ingen noensinne hadde sett. De bygde landskap og byer. Ja, små samfunn oppstod i løpet av noen få morgentimer. Så kom Sander og det lille samfunnet forvitret. Fiksjonen opphørte og det virkelige livets konflikter tok over. 

Det er rå virkelighet. Robert og Kristoffer eide morgenene. De kom omtrent samtidig til barnehagen. Rett etter at dørene var låst opp av tidligvakta stod de der, klare for å være to. Sander kom alltid et par timer senere. Han var heldig, på den måten at han fikk mye tid med mammaen og lillebroren sin hver morgen før han gikk til barnehagen. På den andre siden var han svært uheldig. Uheldig fordi kompisene hans hver dag etablerte leken, lenge før han rakk å plassere joggeskoene i hylla si. 

Etter hvert ble også Robert og Kristoffers lek etablert på et mer permanent vis. De hadde dannet lekemønstre som bare tilhørte dem. Sander var ikke del av dette vesle lekeetablissementet, noe som førte til at konfliktnivået eskalerte. Hver morgen, når Sander kom i barnehagen var det en ansatt som av gammel vane sendte ham inn på rommet hvor Robert og Kristoffer skapte sine små byggverk og samfunn. Den gamle vanen var fra tiden guttene foretrakk å være tre. Den tiden da de alle kom tidlig om morgenen og startet leken samtidig.

Å sende Sander inn til Robert og Kristoffer var altså en velment handling fra de ansattes side. Likevel ble handlingen feil, for alle tre som ble rammet av den. Det styrket tosomheten til Robert og Kristoffer, og gjorde at Sander ble stående utenfor leken. Lenge.

En dag kom uroen til overflaten. Konflikten ble høylytt. Småkranglingen var blitt blodig alvor, bokstavelig talt. En ganske alminnelig tirsdag formiddag stormet tre ropende gutter ut av rommet. Det rommet som for de ansatte representerte ro og harmoni. Tårene spratt i seks øyne, og ett kinn hadde dype kloremerker. Skyld ble fordelt, uskyld ble påberopt.

Det var en forståelig liten konfrontasjon som hadde oppstått. Sander hadde sparket ned hele samfunnet som de to andre hadde brukt en hel morgen på å bygge opp. En ugrei handling. Likevel var det kun et uttrykk for en langt mer kompleks situasjon. Å bli stengt ute av leken over tid, av to av dine beste venner, er vondt for en fireåring. Å bli innestengt på et rom med dem du vanligvis blir utestengt av, er intet mindre enn brutalt.

Det å omtale de ansattes vanehandlinger for velmente er derfor utilstrekkelig. Jeg var selv en av disse ansatte. Våre handlinger ovenfor Sander, Robert og Kristoffer var forsømmelse, i beste fall bevisstløshet. Vi plasserte guttene og legoboksen på et rom hver morgen fordi det skapte ro på avdelingen. Det var grunnen. Jeg kan ikke forsvare denne handlingen i ettertid. Det eneste jeg vet, er at det ble forsterkende at vi alle gjorde det. Det ble en vane. En sannhet om hvordan barna skulle organiseres for at morgenen skulle bli så rolig som mulig.

Jeg tror vi ofte forsvarer våre ugjennomtenkte handlinger ved å omtale de som velmente. Det å si at noe var gjort i beste mening er i dagligtalen nærmest synonymt med å si at utfallet av handlingen var uheldig. Det høres ofte: ”Vi gjorde det i beste mening, vi får lære av våre feil.”

Om refleksjonen stopper der, ved forsvarstalen, er det fare på ferde. Å erkjenne at den velmente handlingen hadde et uheldig utfall er heller ikke tilstrekkelig. Situasjoner som dette bør heller brukes til å kritisk reflektere over det inntrufne. Ikke for å finne en felles løsning for hvordan en hver lignende situasjon kan håndteres i fremtiden, men snarere for bedre å forstå hvorfor relasjonen mellom disse tre ble som den ble. Og ikke minst, for å forstå hvilke konsekvenser våre velmente handlinger får i hver enkelt situasjon.

Det finnes ikke ett enkelt svar på hvordan det hadde vært riktig å handle ovenfor vennskapstriaden mellom Sander, Robert og Kristoffer. Det å få lov til å verne om det man har sammen er viktig for to kompiser som bare ønsker å være to. Å få lov til å delta i leken, er avgjørende for alle. Det vil være uklokt å utvikle ett felles handlingsmønster i en situasjon hvor barns ulike interesser er i konflikt. Og hvem kan si at Robert og Kristoffers vennskap er mindre viktig enn hensynet til å bringe Sander inn i leken?

Alle våre handlinger får konsekvenser. Om handlingene er velmente er av sekundær betydning. Viktigere er det om de er unike for de situasjonene de utføres i.

3 kommentarer:

  1. This is too informative. i like your post. thanks for share

    SvarSlett
  2. Thank you very much for sharing information that will be much helpful for making coursework my effective.

    SvarSlett