tirsdag 5. august 2014

Trangere rammer for barnehagens pedagogiske innhold

Av Beate Leirpoll og Svein-Erling Greiner, barnehagelærere 



3. august uttaler Byrådsleder Stian Berger Røsland og barnehagebyråd Anniken Hauglie seg om deres ambisjoner for Oslo-barnehagen.  I kronikken argumenterer de for at det trengs mer læring i barnehagen slik at barn blir bedre forberedt til skolen, og knytter videre behovet for læring til barnas norskspråklige kompetanse Byrådene vil også gi mer til mer språkopplæring av ansatte.

Læring er et vidt og normativt begrep og innebærer vurdering av endring(er). Læringsbegrepet som Røsland og Hauglie argumenterer for er således svært avgrenset. Det knyttes til barns språklæring og behovet for å klargjøre barn for skolen. En slik innsnevring reduserer det vide repertoaret som begrepet læring kan romme. 


Vikarierende argumentasjon


Det kan se ut til at enhetsskolen, og kravet om tilpasset opplæring, ikke gjelder de 1700 barna som ifølge Røsland og Hauglie, ikke kan følge ”vanlig undervisning”. Altså barn som ikke kan tilstrekkelig norsk før skolestart. Bildet byrådene skisserer av hva som er vanlig undervisning, ser lite fleksibel ut, om det ikke finnes måter å gjøre denne på tilpasset nok til å romme disse barna. 

Det synes også som Røsland og Hauglie mener at når barn har gått i barnehage og ikke har tilstrekkelige norskferdigheter, så er dette nærmest et bevis på at barnehagen ikke driver godt nok språkarbeid. Påstanden settes altså i sammenheng med barnehageansattes (lave) kunnskapsnivå snarere enn økonomiske forhold som vikarbudsjetter, mangel på barnehagelærere og en allerede trang arbeidsdag hvor barnehageansattes arbeid flyttes fra pedagogiske til administrative oppgaver. Altså forhold byrådene selv står i sin makt å bidra til å endre på. 


Kvalitet


Rammeplanen for barnehagen inneholder syv fagområder. Ett av disse er “Kommunikasjon, språk og tekst”. Kommunikasjon er et videre begrep enn språk. Det kommer fra det latinske communicare som betyr “å gjøre felles”. På gulvet i barnehagen ser vi daglig barn som kommuniserer empatisk og lekende med hverandre uten nødvendigvis at verbalt språk brukes. Men betyr det at disse barnas vennskap, læring og samfunnsdeltakelse er mindre verdt av den grunn, eller at dette spiller en underordnet rolle i forhold til den “livsviktige” norskspråklige læringen? 

Vi er selvsagt ikke i mot at barnehagene skal arbeide med språk, eller at vi skal bidra til å øke sannsynligheten for “opplevelse av sammenheng” i overgangen mellom barnehage og skole for barna. Men det innebærer at begge institusjonene må være fleksible i relasjon til de barna som er der, og ikke kan ha som utgangspunkt et universelt og historieløst barn som vanlig undervisning skal kunne romme, for all fremtid. 

Kvalitet er heller ikke en uproblematisk størrelse. Kvalitet for hvilke og etter hvilke formål? Det å utvikle felles barnehagestandarder, kvalitetssystem og indikatorer basert på forskning og beste praksis virker reduserende i forhold til det pedagogiske prosjektet. Pedagogikk er relasjonelt og vil derfor alltid innebære en grunnleggende usikkerhet. Møtene verken kan eller bør kontrolleres av alle mulige parametere – da hadde vi ikke trengt pedagoger men en manual. Da hadde ikke det vært behov for skjønnsmessige vurderinger, eller pedagogisk dømmekraft som den nederlandske pedagogikkprofessoren Gert Biesta kaller det, men bare teknisk finesse. 


Økt kvalitet eller økt kontroll


Når Røsland og Hauglie bruker retorikk om tidlig innsats, slik som “Den grunnleggende kompetansen som barna får i barnehagen har stor betydning for trivsel og læringsutbytte i barnehagen, i skolen og senere i livet” og “Språk er (...)grunnleggende for barns kommunikasjon og vennskap, lek og læring, deltagelse i arbeidsliv og i samfunnet” så er ikke disse argumentene nøytrale. Byrådenes argumentasjon er en del av en ideologi hvor økonomiske og politiske interesser som effektivitet, konformitet og forutsigbarhet ligger til grunn. Utdanning er en kostbar investering, og da er det kanskje lett å be om forskning som kan sikre at investeringene gir god avkastning. Samtidig er denne forskningen kanskje mer gyldig som politisk bevis for at investeringen er riktig, enn representativ for variasjonsrikdommen og de alltid ukalkulerbare møtene på gulvet i barnehagen. Om en barnehagelærer hadde visst hver dag hva som var “best”, “riktig” og “godt” i alle situasjoner for alle, eller flesteparten, av de involverte ville ikke vedkommende trengt annet enn forhåndsprogrammering. 

Vi håper at kvalitetssikringen i økende grad kan handle mer om å ta ansvar fremfor å presentere en standardisert form for ansvarlighet. Røsland og Hauglie skriver at de ønsker forskning om best praksis for å etablere et felles kvalitetssystem med flere og riktigere kvalitetsindikatorer. Dette for å kunne måle og kreve kvalitet fra barnehagene. Vi håper at disse indikatorene kan være åpne nok til å romme kompleksiteten og den grunnleggende usikkerheten som pedagogikkens relasjonelle praksis bygger på. 

6 kommentarer: