onsdag 15. januar 2014

Barndommens egenverdi på spill?

Av Marte Eriksen, Barnehagerådgiver ved IKO - Kirkelig pedagogisk senter. 

Foto: Reidar Kristiansen

Er barnehagen i ferd med å bli en arena for å i iverksette tiltak der målene ligger utenfor barndommen? Det kan se ut som moderniseringsprosesser danner grunnlag for et nytt pedagogisk paradigme.

Barnehageloven §1 tredje ledd sier at barnehagen skal anerkjenne barndommens egenverdi (Kunnskapsdepartementet, 2011). Stortingsmelding 24 ”Framtidens barnehage” stadfester også at “Småbarnsalderen er ikke en livsfase som i hovedsak handler om forberedelser til en voksenverden, men en fase der det enkelte barn skal vokse ut fra egne forutsetninger og oppleve å bli sett og respektert som seg selv.” (Kunnskapsdepartementet, 2013). Jeg oppfatter politisk vilje til å bevege seg bort fra disse verdiene. Jan-Erik Johansson stiller spørsmålet: ”Har barndommen ett egenvärde, eller är den främst en trening för skolan og vuxenlivet?” (Johansson, 2010).

”Jeg bruker det språket jeg må for å bli hørt av økonomene…”

…sa daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen en uke før valget høsten 2013. Anledningen var et debattmøte med barnehage som tema – i lærernes hus. Hun besvarte spørsmål fra salen om hvorfor hun brukte markedstermer innenfor barnehageområdet. Men tendensen til å vurdere velferd som en investering kan bidra til å objektivere borgerne. Og barn blir i større grad definert som humankapital. Dermed blir barndommen et rom for predefinert læring som samfunnet behøver for å være konkurransedyktig. Kanskje var ikke det Halvorsens siktemål, men utsagnet representerer en tenkning som uroer meg. Nye diskurser skaper et mulighetsrom for endring av både holdninger og handlinger. Når sentrale meningsbærende aktører bruker markedstermer for å forsvare samfunnets økonomiske satsing på barnehage, og når flere av målsettingene for barnehagefeltet knytter seg til eksempelvis fremtidig deltakelse i studier og arbeid, forebygging av problemer i skolen, likestilling, og mindre til barndommens her og nå, kan det true anerkjennelsen av barndommens egenverdi.

I følge Thomas Gitz-Johansen har moderniseringen av barndomsområdet ført til normering og standarder ut fra et behov for å definere hva som er normalt og unormalt, hva som er fremmed og hva som hører til (Gitz-Johansen, 2009). Overordnede målsettinger evalueres gjennom kartlegging og målinger, som igjen får konsekvenser for fastsettelse av nye mål for hva barn skal kunne.

En annen effekt av moderniseringen, mener Knud Jensen og Stephen A. Walker er fremmedgjøringsprosessen som den enkelte profesjonsutøver utsettes for (Jensen & Walker, 2007). Det skapes en avstand mellom de ansatte og formålet med arbeidet. Moderniseringen er basert på mistillit til profesjonsfagenes kompetanse og selvstendighet, materialisert gjennom prinsippet om ansvarlighet som regnskapsplikt. Moderniseringen av offentlig sektor bidrar til å forenkle prosessene, og står i kontrast til den humanistiske tradisjonen. Der er det ikke et mål å bare reprodusere og overlevere kunnskap, men der har nyskaping og kreativitet verdi, og den pedagogiske praksis utfoldes i et fellesskap. 

”Vi vil gjøre Norge enklere…”

…er et av mantraene til statsminister Erna Solberg. Vi kan se tendenser til det, med økende grad av felles målstyring og standardisering av barnehagene i mange kommuner. Utviklingen skjer gradvis, så barnehagelæreren knapt merker det, når hverdagen består av relasjoner til atten barn, planlegging, turer og fordyping i lek, og ulike små og store prosjekter. Man fyller ut de skjemaene man må, krysser av på gjort-listen og plutselig står man kanskje i et nytt pedagogisk paradigme og lurer på hva som egentlig skjedde. Når statsminister Solberg ønsker forenkling og nasjonale standarder, er det vår oppgave å vise kompleksiteten. Barn er kanskje den gruppen mennesker i samfunnet som i størst grad merker effektene av politikk uten å ha noe å si. Dette legger et stort ansvar på barnehagelærere og styrere for å ivareta barns perspektiv. I den humanistiske pedagogiske tradisjonen er det en kjensgjerning at pedagogiske spørsmål sjelden eller nesten aldri bare har ett tydelig svar (Seland, 2010). Forenklingen som ser ut til å være en rådende politisk vilje, må møtes med kompleksitet, økonomiske prinsipper må møtes med faglige begrunnelser, og ensretting i pedagogisk grunnlagstenkning må møtes med krav om metodefrihet, for å bidra til å bevare barnehagens anerkjennelse av barndommens egenverdi.

En lengre versjon av dette innlegget puliseres i tidsskriftet Prismet nr. 1, 2014.


Kilder

  • Gitz-Johansen, T. (2009). Barndommens modernisering: om den autoritære modernitets genkomst. I S. Højlund (Red.), Barndommens organisering: i et dansk institusjonsperspektiv (s. 57-88). Roskilde Universitetsforlag.
  • Jensen, K., & Walker, S. (2007). Diskurser om modernisering af den offentlige sektor. Pædagogisk sociologi II.
  • Johansson, J.-E. (2010). Från pedagogik till ekonomi? Några kommentarer till kunskapsproduktionen i barnehagen. Tidsskrift for Nordisk Barnehageforskning, 3(3), 227-231.
  • Kunnskapsdepartementet. (2011). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo.
  • Kunnskapsdepartementet. (2013). Framtidens barnehage Meld. St. 24 (2012-2013).
  • Seland, M. (2010). Barndomsforskning i dag: med særlig vekt på "Politics of childhood". Barn, 28(2), 65-79.