onsdag 12. februar 2014

Tøffelheltene

Av Guri Waalen Borch




Når jeg henter minstejenta mi i barnehagen, vil hun at den ansatte som er der skal hjelpe henne med å sette tøflene opp på hylla før vi går hjem. En dag skjønte jeg ikke hvor viktig denne rutinen var, og hun begynte å gråte. Selvsagt var det Greta som skulle sette tøflene opp på hylla, ikke mamma.

Ikke så rart, kanskje. Når jeg skal levere henne om morgenen, blir hun hilst like begeistret velkommen hver dag. Greta, Tove og Margaret utstråler tid, glede og trygghet. De rommer følelsene hennes når hun er stille og sjenert, som da hun var ny på avdelingen. De rommer følelsene hennes når hun blir sint fordi jeg sier at hun har tatt på tøflene feil vei. De tenker det er helt greit at hun får gå litt sånn, med tøflene feil vei, i stedet for å påpeke det enda en gang.

Når barna er ute på tur, gir de ansatte dem tid til å stoppe opp og utforske. De lar utforsking og lek skje etter barnas initiativ. I tillegg har de også faste sangstunder som barna elsker – som når Aysha kommer for å vaske. Da samler de seg i garderoben, Greta spiller gitar, og både voksne og barn synger. Det fellesskapet disse tre skaper, setter jeg som mamma enormt stor pris på. Min datter også.

Margaret, den pedagogiske lederen på min datters avdeling, har jobbet i Oslo kommune i 40 år. Det hun får som takk og hedersmedalje fra kommunen, er et brev den 12. desember som forteller henne at barnehagen skal konkurranseutsettes, og at rettigheter opptjent i Oslo kommunes ordning for Avtalefestet Tjenestepensjon (AFP) ikke kan overføres ved overgang til en privat virksomhet.

En og en halv måned senere snakker kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen på nasjonal barnehagekonferanse. Han forteller om Wenche, en ansatt som har jobbet i en barnehage i 20 år. Hun har blitt hedret med minner fra (de etter hvert litt eldre) barna for hvert år hun har jobbet der. "Enda bedre barnehager vil fjerne noe av uroen foreldre føler når de leverer barna i barnehagen" sier ministeren, og fortsetter konstaterende: "Gode barnehager setter spor""

Siden 12. desember har foreldrene i de syv konkurranseutsatte barnehagene følt uro. Denne uroen har ingenting med barnehagen å gjøre. Uroen har med politikere som Røe Isaksen å gjøre. Politikere som svarer at det ikke er noe grunnlag for å si at konkurranseutsetting er negativt for kvaliteten i barnehagene, og som ikke svarer på spørsmål som reflekterer vår virkelighet. Helga Pedersens ba i spørretimen på Stortinget den 5. februar om statsrådens syn på de åpenbare negative konsekvensene for kvaliteten i barnehager med høy minoritetsandel når disse konkurranseutsettes. Hun hadde da ramset opp at bemanningsnormen fjernes, de ansattes pensjonsvilkår svekkes, og at erfarne ansatte trolig vil forsvinne. Røe Isaksen kommenterte ikke konsekvensene.

Våre barn må imidlertid leve med disse konsekvensene, og nettopp derfor blir det absurd å høre statsrådens idylliske fortelling om Wenche. Det er absurd å høre ham formulere så mange flotte ord på en konferanse, og samtidig vise så lite forståelse for at ord faktisk har innhold, at ord som oftest refererer til en virkelighet.

Så hvorfor kan ikke kunnskapsministeren snakke høyt for slike Wenche og Margaret, også når konferansen er over?
 

Fordi det er velgerne som har ansvaret, svarer han. Og i den partipolitikken som velgerne har stemt frem skal lokaldemokratiet ha forrang. Dette argumentet harmonerer imidlertid dårlig med den virkeligheten vi kjenner. I tre bydeler (Alna og Søndre Nordstrand, og Vestre Aker) har vi foreldre snakket høyt og tydelig, og ønsket konkurranseutsettinga dit pepper´n gror. I disse bydelene er det politiske styret et annet enn i rådhuset. Lokaldemokratiet er med andre ord ikke så veldig lokalt likevel. På lik linje med de ansatte og bydelspolitikerne, har vi foreldre verken blitt spurt eller hørt. Vi må visst samkjøre oss med velgerne i 13 andre bydeler, heller enn å påpeke en politikk som ikke behandler barnet som noe annet enn en brikke i et politisk vedtak.
 
De barnehagene som nå konkurranseutsettes i Oslo er de med høye driftsutgifter. Lave kostnader i en barnehage betyr lite penger til bemanning. Inntil i dag var det håp om at en ideell barnehageaktør ville ta over en eller flere av barnehagene. Stiftelsen Kanvas har imidlertid trukket seg fordi kommunen ikke har vedlikeholdt byggene godt nok. De vil ikke ha disse byggene i porteføljen sin. Jeg, på min side, har aldri brydd meg så lite om hvorvidt veggene er av furu eller er hvitmalte og freshe. Jeg vil bare ha nok ansatte til barna mine. Jeg vil beholde stabiliteten, det lave sykefraværet, de trygge ansatte.

Det får jeg imidlertid ikke. Barnets beste er ikke vurdert inn i saksfremstillingen. Pristaket i konkurransen er nemlig satt lavere enn til andre private barnehager.

Jeg vet at mange av de ansatte må velge mellom pest eller kolera, disse som etter 20-30 år hadde fortjent hedersmedaljer. Skal de slutte for å beholde sin AFP, når de egentlig elsker jobben sin, eller miste AFP og mest sannsynlig få dårligere lønn på sikt? De blir straffet for sin høye ansiennitet – de har blitt for dyre. Dette er prisen som settes på barna våre.

Dårlige barnehager setter også spor, for å følge kunnskapsministerens resonnement. Dette vil imidlertid verken skolebyråd i Oslo, Anniken Hauglie, eller Torbjørn Røe Isaksen, innse. De snakker ordet kvalitet tomt, samtidig som PBLs direktør uttaler at vi foreldre skyver barna foran oss i en kamp om å beholde barnehagen på kommunale hender.
 

Det er enda godt at barna slipper å skyve oss. Som foreldre kan vi, etter at dette er over, i alle fall si at vi ikke ga oss uten kamp. Vi hevet stemmen for å si at barna våre er mye viktigere enn alle vakre ord i hele verden. Vi kjempet for at barna skulle få beholde de menneskene som var så viktige i deres liv. De menneskene som var gitt den tilliten det faktisk er, å få hjelpe til med å sette tøflene på hylla.