onsdag 19. mars 2014

Velmente handlinger

Av Morten Solheim



Robert og Kristoffer var to. Sammen med Sander var de tre. De foretrakk å være to. Når de var to kunne de ta med den store boksen med Lego og fordype seg i timevis. De skapte verdener ingen noensinne hadde sett. De bygde landskap og byer. Ja, små samfunn oppstod i løpet av noen få morgentimer. Så kom Sander og det lille samfunnet forvitret. Fiksjonen opphørte og det virkelige livets konflikter tok over. 

Det er rå virkelighet. Robert og Kristoffer eide morgenene. De kom omtrent samtidig til barnehagen. Rett etter at dørene var låst opp av tidligvakta stod de der, klare for å være to. Sander kom alltid et par timer senere. Han var heldig, på den måten at han fikk mye tid med mammaen og lillebroren sin hver morgen før han gikk til barnehagen. På den andre siden var han svært uheldig. Uheldig fordi kompisene hans hver dag etablerte leken, lenge før han rakk å plassere joggeskoene i hylla si. 

Etter hvert ble også Robert og Kristoffers lek etablert på et mer permanent vis. De hadde dannet lekemønstre som bare tilhørte dem. Sander var ikke del av dette vesle lekeetablissementet, noe som førte til at konfliktnivået eskalerte. Hver morgen, når Sander kom i barnehagen var det en ansatt som av gammel vane sendte ham inn på rommet hvor Robert og Kristoffer skapte sine små byggverk og samfunn. Den gamle vanen var fra tiden guttene foretrakk å være tre. Den tiden da de alle kom tidlig om morgenen og startet leken samtidig.

Å sende Sander inn til Robert og Kristoffer var altså en velment handling fra de ansattes side. Likevel ble handlingen feil, for alle tre som ble rammet av den. Det styrket tosomheten til Robert og Kristoffer, og gjorde at Sander ble stående utenfor leken. Lenge.

En dag kom uroen til overflaten. Konflikten ble høylytt. Småkranglingen var blitt blodig alvor, bokstavelig talt. En ganske alminnelig tirsdag formiddag stormet tre ropende gutter ut av rommet. Det rommet som for de ansatte representerte ro og harmoni. Tårene spratt i seks øyne, og ett kinn hadde dype kloremerker. Skyld ble fordelt, uskyld ble påberopt.

Det var en forståelig liten konfrontasjon som hadde oppstått. Sander hadde sparket ned hele samfunnet som de to andre hadde brukt en hel morgen på å bygge opp. En ugrei handling. Likevel var det kun et uttrykk for en langt mer kompleks situasjon. Å bli stengt ute av leken over tid, av to av dine beste venner, er vondt for en fireåring. Å bli innestengt på et rom med dem du vanligvis blir utestengt av, er intet mindre enn brutalt.

Det å omtale de ansattes vanehandlinger for velmente er derfor utilstrekkelig. Jeg var selv en av disse ansatte. Våre handlinger ovenfor Sander, Robert og Kristoffer var forsømmelse, i beste fall bevisstløshet. Vi plasserte guttene og legoboksen på et rom hver morgen fordi det skapte ro på avdelingen. Det var grunnen. Jeg kan ikke forsvare denne handlingen i ettertid. Det eneste jeg vet, er at det ble forsterkende at vi alle gjorde det. Det ble en vane. En sannhet om hvordan barna skulle organiseres for at morgenen skulle bli så rolig som mulig.

Jeg tror vi ofte forsvarer våre ugjennomtenkte handlinger ved å omtale de som velmente. Det å si at noe var gjort i beste mening er i dagligtalen nærmest synonymt med å si at utfallet av handlingen var uheldig. Det høres ofte: ”Vi gjorde det i beste mening, vi får lære av våre feil.”

Om refleksjonen stopper der, ved forsvarstalen, er det fare på ferde. Å erkjenne at den velmente handlingen hadde et uheldig utfall er heller ikke tilstrekkelig. Situasjoner som dette bør heller brukes til å kritisk reflektere over det inntrufne. Ikke for å finne en felles løsning for hvordan en hver lignende situasjon kan håndteres i fremtiden, men snarere for bedre å forstå hvorfor relasjonen mellom disse tre ble som den ble. Og ikke minst, for å forstå hvilke konsekvenser våre velmente handlinger får i hver enkelt situasjon.

Det finnes ikke ett enkelt svar på hvordan det hadde vært riktig å handle ovenfor vennskapstriaden mellom Sander, Robert og Kristoffer. Det å få lov til å verne om det man har sammen er viktig for to kompiser som bare ønsker å være to. Å få lov til å delta i leken, er avgjørende for alle. Det vil være uklokt å utvikle ett felles handlingsmønster i en situasjon hvor barns ulike interesser er i konflikt. Og hvem kan si at Robert og Kristoffers vennskap er mindre viktig enn hensynet til å bringe Sander inn i leken?

Alle våre handlinger får konsekvenser. Om handlingene er velmente er av sekundær betydning. Viktigere er det om de er unike for de situasjonene de utføres i.

torsdag 13. mars 2014

En (u)ansvarlig pedagog

Av Beate Leirpoll, pedagogisk leder i Den blå appelsin Kanvas-barnehage



Det går mot slutten av barnehagedagen. Jeg er ute sammen med en gruppe barn og leker. Jon som har vært inne har blitt hentet av mammaen sin. De går side om side og i det de kommer forbi meg sier moren hans til meg: ”Jon fortalte at han har lekt så mye med deg i dag.” ”Å ja.. ja.. hehe… så hyggelig” sier jeg litt forfjamset. 

Grunnen til at jeg svarte som jeg gjorde var fordi jeg ikke kunne huske at vi hadde lekt noe i det hele tatt. Denne dagen hadde jeg vært ute når han var inne og omvendt. På en måte lurte jeg på om jeg løy for Jons mamma, ved å være mer bekreftende enn spørrende til utsagnet. Samtidig ville jeg unngå å sette han i forlegenhet og lot derfor være å utdype. Og jeg risikerte også å sette meg selv i forlegenhet, ved å gi inntrykk av at jeg ikke kunne huske hva vi hadde gjort. 

På trikken hjem kom jeg på det, jeg hadde jo spist litt pizza med Jon under trappa den dagen. Jeg var på vei ut fra pausen min da jeg gikk forbi Jon og to andre barn. De inviterte meg inn under trappa og sa: ”Se! Vi lager pizza”. Jeg valgte å stoppe opp litt for å innta en liten matbit med barna. Stoppet varte i underkant av to minutter. 

Denne fortellingen er for meg et tydelig eksempel på at hva jeg gjør, og hvordan jeg er i rollen som pedagogisk leder, berører andre. Det berører oftere og i bredere omfang enn jeg kan planlegge eller huske i ettertid. Det er risikabelt å være pedagog. Hvordan du beveger deg gjennom dagen setter spor. Bevegelsene berører andre og andres bevegelser berører deg. Ingen uberørt. 

Å stoppe for et stykke pizza under trappa, er både å delta med noen og sette noen andre på vent (i dette tilfellet en gruppe barn som ventet på meg for å gå ut). Jeg visste at jeg ikke kunne bli lenge og jeg vet at jeg ikke alltid kan ta meg den luksusen det er å stoppe litt opp med bare noen barn. 

Men tenk: I underkant av to minutter av en 8-9,5 timers barnehagedag, eller to minutter av til sammen mellom 480-570 minutter om du liker tall, satte faktisk noen spor. Dersom Jons mamma hadde spurt meg direkte om han hadde hatt en fin dag, hadde situasjonen under trappa vært en hendelse jeg ikke hadde nevnt. Jeg kan med andre ord ikke fullt ut redegjøre for mine handlinger etter endt arbeids dag. Jeg husker dem ikke engang, om jeg ikke blir påminnet dem. 

Jeg kan rettferdiggjøre handlingene ved å si at det var riktig å vie barna tid i det øyeblikket de tok kontakt. Men hvis man legger til flere kryssende hensyn, ser det kanskje annerledes ut. Jeg deltar med tre barn, samtidig som ti barn må sitte varme med dresser på og vente på at de kan få gå ut. Samtidig venter en kollega på at jeg skal komme tilbake, slik at hun kan gå til pause. «Men det er jo bare to minutter» kan jeg si, «gjør det noe?» Ja, det gjør noe. Det gjør en forskjell fordi jeg gjør et utvalg. Og jeg er redd for at jeg skal legge til meg den (u)vanen, å ta de samme utvalgene hver gang. At jeg åpner meg og dermed lukker meg for de samme invitasjonene fra noe(n) alltid. 

Om jeg velger å konkludere denne fortellingen med at jeg alltid skal ”stoppe og spise pizza”, innebærer dette at de som skal ut alltid er de som må vente litt ekstra. Hvis man for enkelthets skyld i tillegg gjør dette om til en regel eller generell retningslinje for en måte å praktisere ansvarlig på, er situasjonen kontrollert. For eksempel gjennom en regel om at man alltid skal ta seg tid å stoppe opp, men om andre venter så er det kun lov med et kort stopp, så klart. Kanskje vi til og med føyer til at stoppet skal være underkant av to minutter. Da slipper jeg å veie for og mot i alle situasjonene som kommer senere – tankevirksomhet frigjort, fordi jeg slipper å tenke i den konkrete situasjonen. Ansvarligheten blir kalkulert en gang for alle og det eneste som gjenstår er øvelse, slik at jeg får det ”inn under huden” sånn at jeg bare ”har det i meg”. Autopilot: Switch ON. 

Hva man deltar i, og hvordan man deltar, kan ikke være likegyldig. Det er en umulighet å finne det ene sanne svaret på hva som er riktig å gjøre i alle situasjoner. Autopiloten er kanskje like pålitelig for pedagogikken som autocorrect er for et tekstdokument. Det å være pedagog er ambivalent. I det du åpner for noe(n) lukker du for noe annet. Det gjør barnehagelæreryrket krevende, og gjør at det kontinuerlig dukker opp etiske problemstillinger. Hva jeg åpner eller lukker for, og hvordan mine bevegelser skaper betingelser for andres, er bare to av tusenvis av spørsmål jeg som pedagog må stille meg selv daglig. 

Karen Barad har sagt at ansvarlighet ikke er en kalkulering som kan utføres en gang for alle, men et stadig imperativ i enhver hendelse. Å møte enhver hendelse med en åpenhet for mulighetene de bringer med seg, er et etisk kall. Det er nettopp det uforutsigbare som fordrer improvisasjon i hendelsene, som gjør ansvaret mulig.

tirsdag 11. mars 2014

Ingrid

Av Morten Solheim


Ingrid rødmet hver gang jeg møtte henne. Hver gang jeg åpnet porten når det var sommer, eller døra dersom det var vinter, kom hun sigende langs gjerdet eller veggen. Hun smilte og rødmet, så løp hun av sted. Og jeg åpnet en port eller en dør ofte. Hver dag gjorde jeg det. Ja, flere ganger om dagen. Og jeg overvar den samme reaksjonen hver gang. Ingrid rødmet og løp av sted. Enkelte ganger, om jeg kom inn i et rom uten rømningsvei, smilte hun og forsvant bak en pute eller under en stol. 

Hver gang, alle disse møtene alle disse dagene, kom hun også tilbake igjen. Den samme prosedyren gjentok seg. Smilet, rødmingen, løpingen, tilbakekomsten. Jeg likte det, og jeg tror Ingrid likte det. Vi hadde et bånd. ”Hun er nok litt forelsket i deg”, sa mine medarbeidere. Ingrid. Fire år. Forelsket i barnehagens styrer. Kanskje. Neppe. 

Etter rødmingen, løpingen, smilingen og tilbakekomsten begynte vi å prate. Vi pratet mye, Ingrid og jeg. Og vi lekte. Noen ganger pratet vi ikke, vi bare lekte eller bare var der, Noen ganger lekte vi ikke, men pratet i stedet. Og alltid var det flere rundt oss. 

Kan et voksent menneske være venn med et barn? Det vet jeg ikke. Jeg tror egentlig ikke det, all den tid relasjonens asymmetri er så påtakelig. Men at to mennesker uansett alder kan la seg glede av den andres selskap, det bare tror jeg ikke – det har jeg erfart. Ingrid var en fireåring jeg hadde stor glede av å dele tiden min med. Den lille prosedyren var forutsigbar. Hun stolte på meg, og jeg på henne. Vi delte alltid noe. Et felles tredje kanskje, som Skjervheim snakker om. Ja, Skjervheim går faktisk så langt som å si at kun mellom det nyforelskede par, eller mellom mor og barn, er relasjonen så sterk at den kan opprettholdes uten at man deler noe utover relasjonen. 

Jeg har det slik med en rekke venner. Vi må ha noe å være sammen om, et felles tredje. Relasjonen i seg selv er ikke tilstrekkelig, men det vi holder på med, det vi snakker om eller gjør, det opprettholder relasjonen og styrker den. Når det gjelder Ingrid, og et knippe andre barn jeg har møtt, er jeg imidlertid fristet til å trekke Skjervheims tese i tvil. Var ikke relasjonen mellom Ingrid og meg sterk nok til å holdes i hevd uten at vi delte et felles tredje? Noen ganger virket det i alle fall slik. Etter hilseprosedyren hendte det ofte at det neste vi gjorde kun handlet om gleden ved hverandres nærvær. 

Gleden ved hverandres nærvær. Jeg tror det smitter. Jeg tror at to mennesker som gleder seg over hverandres nærvær tiltrekker seg flere mennesker. Flere mennesker som har lyst il å være et sted hvor noen har det bra. Det kan selvsagt høres overfladisk ut, men jeg velger å anse det som et dypt livsfilosofisk anliggende. Selv har jeg noen venner, gjerne par, som jeg foretrekker å være sammen med av den grunn at relasjonen dem i mellom utstråler en gjensidig godhet og glede. 

Med det ovennevnte bakteppet er det derfor litt vemodig å helle den nødvendige malurten i begeret. Den relasjonen jeg hadde med Ingrid, uansett hvor idyllisk og god den kan se ut i et retrospektiv, var aldri likeverdig. En dag skjedde det noe som vippet den skjøre relasjonen vår fullstendig av pinnen. For meg ble det en skjellsettende opplevelse. For Ingrid tror jeg den dagen jeg nå skal fortelle om, innebar intet mindre enn et personlig sammenbrudd. 

Jeg husker ikke hele hendelsesforløpet, men det var omtrent som følger. Jeg var en stresset førskolelærer som knapt hadde hodet over vannet. Rundt meg hoppet fem, seks relativt høylytte barn. La oss si de lekte apekatter, for det er slik det minnes. De stod på bordene, hang i lampene og skrenset på linoleumen. Ingrid var rød i kinna. Ikke fordi hun rødmet, men fordi hun var opprømt. Hun hadde den høyeste stemmen av alle apekattene og hun ville ha selvsagt ha med meg på leken. For henne var jeg antakelig den største apekatten i rommet. En diger bavian. Hun hoppet på meg, dro i meg, dyttet meg, lo av meg og brukte alle tenkelige midler for å få forvandlingen til å finne sted. 

Dessverre ville jeg ikke være apekatt denne dagen. Jeg var kun en stresset og bekymret styrer. Til slutt kokte det over, og forvandlingen var et faktum likevel. Jeg ble en bavian, men antakelig ikke av den typen Ingrid hadde ønsket seg. ”Ingrid!”, sa jeg, med litt høyere og mer bestemt stemme enn jeg vanligvis brukte mot henne. Så raknet det. 

I ettertid er det lett å se hvorfor. Jeg hadde sagt navnet til Ingrid med en kraft og et toneleie hun aldri før hadde hørt. Kontrakten mellom oss var brutt og Ingrid var utrøstelig. Hun styrtet ut av rommet, med et par bekymrede omsorgspersoner på slep. Hun hulket sine bitre tårer med en stemme som traff meg med en voldsom styrke. Og jeg fikk ikke nærme meg henne. Vår relasjons asymmetri var manifestert. Kontrakten var brutt. 

Det tok litt tid å bygge opp relasjonen med Ingrid igjen, og jeg tror i grunn ikke at den noen gang ble den samme. Kanskje gjorde den det. Kanskje var situasjonen som oppstod mer voldsom for meg enn for henne. 

Og de er voldsomme disse møtene, dag ut og dag inn, i dette lille samfunnet som heter barnehage. Når jeg ser tilbake på disse møtene tenker jeg at som ansatt i en barnehage balanserer man på en knivsegg mellom to fallgruver hver gang man inngår i en relasjon med et barn. På den ene siden er idylliseringen, på den andre siden avstumpetheten. 

Jeg kan velge å omtale min relasjon med Ingrid som unik og god, eller jeg kan omtale den med en kjølig distanse. Mellomtingen, se, den bærer også fort preg av en kjølig distanse. 

Asymmetrien, som mange før meg har skrevet om, er preget av at jeg har makten, ikke Ingrid. Likevel følte jeg avmakt den dagen jeg uforvarende sørget for at hun løp vekk fra meg oppløst i tårer. Møtet med Ingrid betød noe for meg, tross asymmetrien. Men makten og det tilhørende ansvaret lå hos meg. 

Så, kan en barnehagestyrer og en fireåring faktisk være venner? Antakelig aldri. Vil jeg likevel fortsette å trekke Skjervheims tese i tvil? Alltid.