torsdag 15. mai 2014

Gullkorn fra barnemunn

Av Morten Solheim



«Kan du sende meg?», sa Herman og pekte på leverposteiboksen. «Hvor skal jeg sende deg, da?» svarte Rita og humret. Da lo de andre ansatte rundt bordet også, og de fleste av de største ungene. Herman kikket uforstående omkring seg og fortsatte å peke på den gule boksen. «Jeg skal sende deg, jeg» smilte Rita, og sendte boksen over bordet med akkurat passe kraft til at den stoppet ved Hermans tallerken. De som hadde forstått det snedige ordspillet dro fortsatt på smilebåndet. Herman selv gikk derimot til verks på den krevende oppgaven det er å smøre leverpostei som nettopp er tatt ut av kjøleskapet på en litt tørr brødskive. 

Et lite øyeblikk varte det. Denne sekvensen som tilsynelatende ser søt ut. Et gullkorn fra barnemunn. Et sitat til dagsrapporten. Men ved nærmere ettersyn er ikke historien søt i det hele tatt. Den er snarere litt trist. Eller kanskje kan vi kalle episoden en konsekvens av uoppmerksomhet og litt laber evne til intonasjon og fintfølelse. 

En måte å leve seg inn i Hermans situasjon på, er å tenke seg følgende: Du er i et middagsselskap hvor samtalen føres på et annet språk enn ditt morsmål, la oss si engelsk. Selv er ditt engelske språk noe begrenset, men du tar likevel mot til deg og forsøker å delta i samtalen. Etter en liten stund snapper en av middagsgjestene opp en av setningene dine, og etteraper det du nettopp sa. Alle ler, så du skjønner at du har bomma med språkføringen. Du forstår bare ikke hvorfor. Selskapets vert synes imidlertid at sitatet ditt er så sjarmerende og festlig at han skriver det på en lapp og henger det på kjøleskapet. Nå kan også andre gjester som kommer på besøk i dette huset få glede av det morsomme du sa, som du fortsatt ikke forstår hva var. 

Det er dette Herman blir utsatt for. Ja, faktisk er det muligens verre for han, enn hva tilfellet hadde vært for deg dersom du var gjest i middagsselskapet. Forskjellen er at Herman er to og et halvt år, og ikke nødvendigvis har mulighet til å sette ord på usikkerheten han opplever når alle ler. 

Nina Johannessen skriver med referanse til filosofen Emanuel Levinas at subjektivitet handler om å ønske den andre velkommen. Å gjøre barns utsagn til gullkorn, i stedet for å anerkjenne deres ord som genuine forsøk på deltakelse, er det samme som ikke å ønske dem velkommen. Det er å stenge dem ute. Det er å skape avstand. Johannessen viser at Levinas’ etiske forståelse handler om å sette den andre over seg selv. 

Ved flere anledninger har jeg diskutert konseptet ”gullkorn fra barnemunn” med venner. Utgangspunktet har som regel vært bøker hvor forfatterens formål har vært å samle disse, for deretter å selge de til voksne mennesker slik at de kan få seg en god latter. Gullkorna er gjerne illustrert med tegninger av den typen man bruker når man illustrerer en vits. Mitt argument mot disse bøkene har vært at de er uetiske. I disse diskusjonene har jeg sagt at de ordene barn velger å si, som oftest ikke er ment å være morsomme. Som i Hermans tilfelle. Herman forsøkte ikke å være morsom. Han forsøkte å bruke sitt vokabular og sitt kroppsspråk for å få Rita til å sende han leverposteien. En gutt på to og et halvt år skapte med andre ord et tindrende klart meningsinnhold for begge parter. Han ble møtt med at meningsinnholdet ble latterliggjort. 

Videre, når jeg har diskutert disse såkalte gullkorna med venner og bekjente, har svaret vært at jeg kanskje er litt vel moralsk. Jeg føler meg som en formynder i disse diskusjonene. En moralist som er en smule blottet for humor. 

Dersom Levinas’ forståelse av etikken får ligge til grunn for hvordan vi forstår det som skjer med Herman, blir saken tydelig. Rita setter ikke Herman over seg selv, men hever seg selv over han. Med sin livskunnskap gjør hun hans ytring til latter, til objekt for humor mellom mer kompetente mennesker. Det er lett å gjøre slikt. Jeg har gjort det samme selv. Likevel er det vi gjør alvorlig. Noen ganger er det som er fort gjort å gjøre, alvorlig. 

Det som er lett, det er å tillate seg å utsette barn for ting man ikke ville utsatt jevnaldrende for. Som følger av dette setter vi sjelden barn over oss selv, fordi de er barn. Et av pedagogikkens grunnelementer er å bidra til en subjektivering av barnet. En latterliggjøring av deres ytringer er det motsatte. Gullkornkonseptet er en slik latterliggjøring. Når slike gullkorn er samlet mellom to permer, er distansen så stor at det hele virker noe uskyldig. Men når barns meningsskaping blir til gullkorn i det de treffer lunsjbordet, da blir avstanden man skaper til barnet så graverende at alvoret trer fram.